Han slåss for harejaktas framtid

- Det er itte sekkert detta blir så gæli, men je er litt usekker på om det er glasskara oppi Lillerøåsen, sier Knut Arne Gjems og skotter ut på været. Snøen ligger meteren dyp og det føyker kraftig.
Vi er i Engerdal, selve jegerbygda, hvor alle jakter, behørig omtalt i Jakt & Fiske 4/07. Men tross en upåklagelig harebestand; 27-åringen ber oss om å ikke skru forventningene for høyt. Mye snø setter ingen stopper for dagen. Glasskaren derimot vil ikke Knut Arne slippe sine dunkervenner ut på.
I Lillerøåsen på østsiden av dalen blåser vinden sur og tørr med fine snøkrystaller. Men noe er bra; snøen er ikke glasert.
Dunker Seier, innkrysset med hygenblod, skal først i ilden. Bikkja kan slå i bordet med en utmerket CV fra ulike jaktprøver: Ærlig losføringen, litt for trang, men en hund som vet å holde god kontakt. Høres bra ut, tenker vi.
Hunden blir satt på noe som unektelig minner om et ferskt harespor. Selv følger vi skiløypa innover.

Dunkeren Seier fikk ingen enkel oppgave i Lillerøåsen.

Frossen ertesuppe

- Dagens føre er som frossen ertesuppe. Er suppa varm lukter den kraftig og godt. Når den er kald er det dårlig med lukt, påpeker Gjems.
Om dagens føre hadde vært varmt ville trolig ikke hjulpet. Haretråkkene i området ser ut til å ha gått ut på dato for lengst, i våre øyne. Selvsagt skulle vi hatt nysnø, mildt vær og ikke for dyp snø. Våre bange anelser om fravær av en jublende los forsterkes ved at bikkja kommer oftere og oftere innom. En kort prat med løypekjører Roald Andersen er heller ikke særlig oppløftende. I løpet av en drøy mil har han ikke sett ett ferskt harespor etter nattas uvær. Men det er bra med hare i området, bedyrer også han. Og faren for ulveangrep er ifølge engerdølen marginal.

Perro i los

Vår mann vil prøve lenger nord i dalen, i området under Hundskampen, og bytter til yngre hund. To år gamle Perro har litt ADHD-driv, er litt kunstner og har et utradisjonelt gemytt, ifølge eier.
Perro får sjansen i blandingsskogen under fjellet. Her er harespor langs skiløypa. Et ser dessuten rimelig ferskt ut...
En halv time seinere hører vi et langt og tydelig beskrik nede i lia.

Dunker Perro viste stor arbeidsvilje i Engerdal. Her etter en time med intens los og dot.

Harejaktentusiasten vil forfølge losen. Vinden stjeler mye lyd, og reiser haren ut, vil han vite hvilke retning det bærer. Nede i den svakt skrånende lia blir det stille. Er det tap eller spiller vinden oss et puss? Vi trekker tilbake dit vi sist hørte hunden. Bingo! Perros mål lyder jevnt og kraftig mens vi posterer i et skuterspor.
Unghunden klarer å holde sporet, til tross for en rekke kryssende spor fra slektninger av vårt losdyr.
- Hør nå, nå har han skikkelig klæm på`n, visker Knut Arne fornøyd. Den avventende og lyttende holdningen endrer brått karakter. Spiss i blikket dreier han hagla mot to skjørtegraner. Der kommer pus! En god time etter uttaket er haren klar for veiding.

Rekrutteringsfokus

Neste dag får vi selskap av Bjørnar Johnsen, opprinnelig fra Nittedal, nå med daglig virke i Engerdal fjellstyre. I likhet med Gjems er han opptatt av rekrutteringen til det som i manges øyne er selve nasjonaljakta. Eirik Budde Erichsen (16) fra Vang i Hedmark er dagens "bevis" og håp for framtiden.
Johnsen ser også bra tendenser i favør harejakta i jegerbygda, etter år hvor interessen for pus har vært i kjelleren. Antallet aktive harejegere i alderen 20 - 40 år øker i Engerdal. Det samme gjør antallet bra harehunder. Bjørnar kan selv vise til to dugelige finskstøvere. Dagens utvalgte er ni år gamle Ronja.

Hodet viktigere enn beina

Tross sin unge alder later læregutt Eirik til å ha den nødvendige roen inne. Gutten har åpenbart også lært at på harejakt er det viktigere å bruke hodet enn beina.
Ronja bruker nesa godt på en fot. Johnsen mener oddsen er god og slipper hunden.
Uttaket skjer i lia nedenfor Hundskampen. Losen går i ring som hareloser skal. Når den drar mot bratteste fjellet blir det stille. Lenge. Først halvtimen seinere hører vi igjen losen gjennom vinden. Den har dreid og er tilbake mot uttaket! Igjen synger det livlig i lia, kraftig og jevnt, og mer eller mindre i ring.
Var det noen som sa at harejakt er kjedelig? Sludder. Med bikkjer som evner å finne, og ikke minst henge på hare, får du ikke bedre jakt!
Finskstøvereier Bjørnar overlater scenen til Eirik. For visst er det viktig å få skutt noe!

Generalavgjørelse

Tenåringen stresser ikke, tar noen tak med skiene, lytter og fortsetter rolig i retning losen. Hundre meter unna tar han posisjon ved en bjørkekrull. Losen nærmer seg. I det korte øyeblikket haren viser seg og er på skuddhold ligger kolben mot skuldra, men nei. Ikke reint nok skuddfelt.

^{Finskstøver Ronja har loset under Hundskampen i snart en time. Da dukker haren opp, men skuddfeltet er ikke reint nok for Eirik Budde Erichsen. På neste runde derimot...}

Ny runde. Haren i front, bikkja bak, mens vi står der vi står. Nesten. Vi forflytter oss et par hundre meter. Generalavgjørelse fra Eiriks side. 10 minutter seinere kommer haren rolig jumpende. I det øyeblikket haren viser seg mellom to granlegger er den død.
- Så snart verneplikten er unnagjort blir det harebikkje! fastslår Eirik Budde Erichsen.

Flere bør få opp øynene for harejaktas fortreffelighet, reklamerer Knut Arne Gjems fra Solør. Entusiasten dro i gang en rekrutteringskampanje. Det har gitt resultater!

Harejaktas dag

- Jeg startet med harejakt som observatør i ryggsekken til faren min. Seinere ble jeg tatt med til Finnskogen av to ihuga harejegere. Det var disse turene som gjorde meg heltent på harejakt, forteller Knut Arne Gjems.
Antall skuddsjanser og hare på sekken betydde mye i unge år. Nå er det trening og hundens arbeid i los som er høydepunktet.
- Men det er viktig at ungdommen ikke oppfatter harejakta som et langt gjesp. De må få oppleve resultater i form av fall. Det gjelder også for unghunden. Harejakt må ikke bli en type sportsgren, hvor losen er alt, påpeker han.
Solungen er svært opptatt av rekrutteringen til harejakta. Kulturarven videreført fra far til sønn, slik han selv har opplevd det, er ikke lenger en selvfølge. Han har da også de kvaliteter som må til for å ildne opp et bål mange mener holder på å slukne. I konkret handling var han i 2003 primus motor for å starte rekrutteringsarbeidet i Dunkerringen.
Ut på farsdagen
- Vi dro i gang en rekrutteringskampanje, hvor vi også fikk med Norske Harehundklubbers forbund for å innføre harejaktens dag. På farsdagen ble alle landets harejegere oppfordret til å ta med en ung jeger på harejakt.
- Vi har fått mange positive tilbakemeldinger på tiltaket. På harehundsamlinger ser vi også stadig flere yngre fjes. Da er det håp!
- Men vi kommer vel likevel ikke unna at harejakt er ensbetydende med mye venting og få skuddsjanser?
- Sant nok. Derfor blir mange mer tiltrukket av aktive jaktformer som rype- og skogsfugljakt. Men også her kan det være langt mellom skuddsjansene! Nei, ingen ting slår en harejakt med gode hunder, smiler Knut Arne Gjems.
Vi velger å tro ham på det. Hundegården hjemme i Solør huser foruten de to dunkerne, en elghund, en fuglehund og en kortbeint rådyrhund. Sammenligningsgrunnlaget skulle være det beste!