Lette vinger i Lyngen

Skarebitene som skiskoene har hogget løs farer ned den glaserte fjellsiden, og etterlater seg et illevarslende svissssj på ferden utfor flåget under. Jeg står på alle fire i et knallhardt, nordvendt skarefelt, og oppdager til min forskrekkelse at jeg knapt har satt synlige spor med beksømstøvlene de siste tredve meterne i den bratte fjellsiden. Et titall meter over stikker redningen opp i form av et parti med gråstein. Nedenfor er det 150 alt for bratte meter til der sekk, hund og ski er parkert. Bankende jaktiver er på få sekunder byttet ut med frykt, som snører til halsen og blir fysisk.
Forbannete idiot, mumler jeg for meg selv. I samme åndedrag forbannes også jaktiveren og de hvite fjærballene som har lokket meg inn i den fortvilte situasjonen. Jeg må snu. Stegjernene, som jeg i et machoanfall surret på sekken i grålysningen, er selvfølgelig fortsatt på sekken, langt der nede. Hva pokker skulle man forresten trenge stegjern til på rypejakt?

Jeg vipper patronen ut av enkeltløperen med en hånd, og banker løpet uten å nøle som et spett ned i skaren. Nå står det om mer enn en bulk...
Med et godt tak rundt løpet snur jeg kroppen rundt, og forsøker å sparke et fotfeste på skrå nedover. Venstrefoten - som lenge har hvilt på kun et drøyt centimeter dypt hakk i isen - begynner å riste ukontrollert. Kjent som "Singerfot" i klatrekretser. Men høyrestøvelen finner feste, og den stive Vibramsålen lovprises stille.
Tjue lange og nervepirrende minutter seinere logrer en hysterisk glad engelsksetter Irgas for gjenforeningen med matfar. Langtrukken raping fra fjellrypesteggene oppe i flågene driver hånlig med østavinden ned fjellsiden. En ravn som henger på vindene høyt der oppe, klunker metallisk idet den svinger og farer av sted med vinden ut over dalen. Kanskje er den litt skuffet.
At det er mulig å gå på den tabben igjen tenker jeg mens pulsen faller til ro. Glimt fra ungdommelig dårskap, iver og udødelighet flimrer forbi. Men det var før jeg ble fuglehundmann for tjue år siden. Hundejegere bør strengt tatt ikke drive med slikt.

Peter Wessel Zapffe (1899-1990), filosof, vitenskapsmann, forfatter og fjellklatrer, skrev en rekke humoristiske essay og fortellinger om sine eskapader i naturen. Gjennom sine verk Barske glæder og Lyngenfjeld erklærte han sin kjærlighet til Lyngsalpene, denne mektige, uberørte og høyalpine halvøyen på om lag 1000 kvadratkilometer mellom Ullsfjord og Lyngenfjord, 60 kilometer øst for Tromsø. Her - ved Jægervatn - bygget Zappfe en hytte sammen med sin gode venn og åndsfrende Arne Næss. De unge filosofene møttes på Kolsås på 1920-tallet under "filosofiskklaterale sammenkomster" som Næss kalte møtene. Blå isbreer, brusende fjellelver med krystallklart vann, dype raviner og spisse tinderekker som fra 1800 meters høyde gikk lukt i havet lokket dem til Lyngen.
Halvøya med nær 70 topper over 1000 meter berører sine besøkende, som den berørte Zappfe da han lykkelig satte foten på Piggtind sommeren 1924. I Barske glæder beskriver han euforisk synet fra toppen:
"Jeg har et grønt, iskranset fjeldvand mellem knærne tusen meter ned. Glassklar himmel, hundrede tinder i sol med havranden over, åndeløs stillhet og en sælsom stemning av a-biologisk eksistens".
Området er kjent og benyttet av klatrere i mer enn 100 år, og britene var pionerer. I nyere tid er området også oppdaget av ekstremskikjørere som har trøtnet på heiskøer og heli-skiing i andres spor. For oss jegere kan Lyngsalpene friste med en stabil og god bestand av fjellrype, og en del hare og lirype i dalførene. For den fjellvante og selvstendige jegeren som søker et ekstra naturkick for riktig å toppe jaktopplevelsen, ligger det noe helt spesielt og venter på den høyalpine Lyngenhalvøya

Solen varmer så vidt i kinnene der jeg sitter på en snaublåst rabbe i sørsiden av Vardtind med en kopp varm kaffe. Fjellene reiser seg steilt mot den knallblå himmelen i et hinsides vakkert 360 graders panorama. Ikke et skispor, ikke et menneske og ikke en lyd, annet enn fra den forpinte og evige østavinden som uler svakt ned fjellsidene. To fjellryper ligger i sekken, skutt i en bratt sørhelling hvor marssola har samlet styrke nok til å tine fram fristende kreklinglyng blant all gråstein og is.
Over kaffekoppen reiser nordveggen på Piggtinden (1504 meter) seg, fjellet som ble vinterbesteget første gang så seint som i 1971. Zappfe beskriver i "Fire korstog til Piggtind" om sine tre mislykkete vinterframstøt mot vesttoppen. Det farer et grøss gjennom meg når jeg skotter opp på den veldige toppskavlen som skinner kremhvit og forrædersk i vintersola. Jeg tenker på de siste sekundene til de to legestudentene som i 1970 falt ned hele nordveggen da skavlen brått brakk under føttene deres. Mon tro hva de rakk å tenke?
Under matpausen brukes kikkerten flittig. Av en eller annen grunn sitter det få ryper lavt i fjellet hvor matforholdene er gode. Høyt oppe i de isete flågene derimot, raper jevnlig selvsikre stegger utover dalen. "Berrrrre kom, berrrrre kom" høres det ut som de lokker.
Takk som byr. Jeg har fortsatt gårsdagens skrekkopplevelse i Ellendalen friskt i minne.
Kanskje trekker fuglene ned på ettermiddagen for å beite - det kan umulig være særlig fett oppe i gråsteinen?