Fiskebett og strategi

Gytevandrende laks, sjøørret og storørret har flere fellestrekk i sin livssyklus. De forlater en næringslokalitet i havet, fjorden eller innsjøen hvor de fråtser i diverse byttedyr, før de svømmer oppover i elvene i de siste ukene og månedene før selve gyteakten. I denne elvefasen utsettes de for våre fluer, sluker og markklyser. Videre vet vi at de reduserer inntaket av mat når de går opp i elvene, og biter derfor ikke bare som følge av sult.
Oppvandring i elvene styres av ytre faktorer som for eksempel kortere daglengde, trykkforandringer eller økt vannføring. Dette oppfatter fisken gjennom ulike sanseorganer som igjen påvirker fiskens hormonsystem. Dette fører til at gytevandrende laks, sjøørret og storørret gradvis mister appetitten. Fangstrefleksene som er knyttet til næringssøk avtar. Etter hvert blir gytefisken aggressiv for å optimalisere gytesuksessen, og kroppen forandrer seg fra en sølvblank og kamuflert byttejeger i åpent hav, fjord eller innsjø, til en fargerik og aggressiv gyter som har ett mål for øye; nemlig å fjerne alle konkurrerende elementer så langt det lar seg gjøre. Særlig gjelder dette hannene.
Den reproduktive atferden som utvikler seg omfatter blant annet revirhevding. I tidlig elvefase antar man at fisken har et bevegelig revir som den etablerer mens den vandrer oppover. Den er særlig lite tolerant overfor nærgående ungfisk eller stasjonær elvefisk. Ut på høsten får denne aggressiviteten fritt utløp. Store gripekroker på underkjeven hos hannene og en fandenivoldsk oppførsel, vitner om at livets høydepunkt er nært forestående.

Huggmotivasjon

Fiskens motivasjon for å hugge på redskap endrer karakter mens den er i elva. Imitasjoner av naturlige næringsdyr er derfor den beste strategien for å friste sølvblanke og nygåtte gytevandrere. En mer fargerik etterlikning av en inntrenger i reviret, er den beste strategi til å lure fisk som har vært lenge i elva.
Mange av de naturlige byttedyrene til laks, sjøørret og storørret er tilpasset et pelagisk levesett. Tydelige farger er da gjerne fraværende, til fordel for et kamuflerende utseende for å unnslippe rovfisken. Blanke farger med islett av grønt og blått er som regel en god oppskrift på tidlige gytevandrere som fortsatt har appetitt.
Det motsatte er tilfelle når det gjelder inntrengere og konkurrenter som gytefisken møter i elva. Stedegen ungfisk som opptrer truende mot den store gytefisken, er gjerne gulaktige i kroppsfargen med røde spetter.

Pirrende farger

Typiske gytefarger hos laksefisker omfatter flere iøynefallende fargenyanser som for eksempel sterkt gult til flammende oransje langs kroppssidene. Laksehanner har rosaliknende eller magentarøde sjatteringer på de guloransje kroppssidene. Disse fargene virker stimulerende på gytefisk ved at de utløser angrepslyst. Disse fargene har trolig en spesielt sterk effekt på gytefisken, og at de derfor bør betraktes som nøkkelstimuli for fiskebett.
Fargespekteret på de vanligste byttedyrene og kroppene til gytefiskene i de respektive elver er referansefarger som til en viss grad gjenspeiler seg i de tradisjonelle flue- og slukmønstrene. Det er imidlertid store muligheter for mer nøyaktige analyser av disse fargespektrene opp mot tilgjengelig fluebindermateriale. Man bør merke seg at de kan variere innen samme art mellom ulike elvetyper.

^{Eksempler på fargegradienter på sluker og fluer. De blå-grønne-blanke fargevariantene er gode fargevalg når du fisker tidlig i sesongen etter nygått og blank fisk som fortsatt er interessert i byttefisk. De gul-oransje-røde fargene virker ekstra provoserende på fisk som har stått lenge i elva og utviklet aggressiv atferd. Men husk at nygått fisk også kan komme opp i elva i slutten av august. Da bør "tidligfargene" prioriteres!}

Appetitt og aggresjon

Fiskens appetitt betyr viljen til å spise for næringens skyld. Aggresjon indikerer fiskens vilje til å forsvare seg mot inntrengere og konkurrenter fremover mot gyteperioden. Både appetitt og aggresjon har sammenheng med fysiologiske prosesser som settes i gang av hormonstimulering som igjen er igangsatt av fiskens sanser. Ytre miljøforhold som for eksempel årstider, lufttrykk, temperatur og vannføring har derfor forutsigbar innvirkning på fisken.
En nygått laks har stor appetitt når den søker mot elvemunningen. Denne appetitten avtar etter hvert som den vandrer oppover i elva. Vi antar at den forsvinner gradvis, selv om den slutter å spise næringsdyr straks den har forlatt sjøen. Dette henger sammen med et etablert søkebilde av bestemte byttedyr og en atferdsrefleks som har styrt hele dens liv ute i havet. En slik nygått fisk er ikke særlig aggressiv, det kan stå stimer av blanke artsfrender nederst i vassdraget.
Etter hvert som ukene går vil motivasjonen for å forsvare seg mot inntrengere øke som følge av at årstiden endrer miljøet gradvis. Parallelt utvikler gytevandrende laks og ørret sekundære kjønnskarakterer. Det gir gråaktige og etter hvert brunlige og rød-oransje kroppssider, tykkere slimlag og en økende krok i underkjeven som benyttes til slåsskamper under gytingen. Hunnene gjennomgår ikke den samme forvandlingen, men også de reagerer på miljøforandringene og utvikler gytedrakt og en økende aggressivitet.

^{Diagrammet viser et forenklet forløp for appetitt og aggresjon hos gytevandrende laks, sjøørret og storørret etter at de har ankommet gyteelva. Appetitten er høy når fisken forlater havet eller innsjøen og synker etter hvert som den vandrer oppover mot gyteplassene.
Aggresjonen er lav når den ankommer elva, men øker markant etter hvert som det nærmer seg gytetid. Denne motivasjonen for bitevillighet gjennom fiskesesongen har betydning for måten fisken hugger på, fargevalg på agnet og fisketeknikk. Tidlig i elvefasen er det gjerne mark eller glinsende og unnvikende blank-blå-grønne sluker og fluer som stimulerer jaktinstinktet, mens nærgående gul-oransje-røde fargemønstre fungerer best på fisk som har stått lenge i elva. Illustrasjon: Annegi Eide.}

Variasjoner i hugget

I løpet av en slik forvandling endres den grunnleggende årsaken til at den hugger på fiskeredskapen. Tidlig på sesongen er det nødvendig matsøk som gjerne gir et effektivt og krokingsvennlig hugg, hvor agnet havner inn i munnen på fisken i det den klemmer til med kjevene.
Den aggressive høstlaksen biter ikke nødvendigvis over agnet. Fisken forfølger det for å jage det unna. Observasjoner på gyteplasser av laks og ørret avslører at den bruker snuta til å dytte vekk inntrengere. Noen ganger napper den litt halvhjertet i inntrengeren. Enkelte ganger kan kjevene lukke seg rundt stakkaren, men det skjer først når inntrengeren har overskredet flere grenser. Denne atferden er selvsagt litt mindre utpreget mens det ennå er fiskesesong i august eller september, men det er tydelig at den ikke tar med glupsk appetitt like ofte som nygått laks og ørret. Hvem har ikke opplevd at seinsommerlaks har dradd i flua gjentatte ganger og at den forfølger flua uten å ta skikkelig? Dette er aggresjonsmotivert atferd.
Laksens appetitt synker altså etter hvert som aggresjonen øker mens den er i elva. Dette skiftet i motivasjonstilstand bør bety at det er fornuftig å presentere redskapstyper som står i stil med de farger og størrelser som gytefisken er motivert til å reagere på i løpet av fiskesesongen. I tillegg bør presentasjonen av flua eller sluken også etterlikne atferden til henholdsvis byttefisk og inntrengere.

^{En nygått og sølvblank junilaks har latt seg lure av agnet, og er klar for håven etter en hard kamp. Foto: Dag H. Karlsen.}

Justér fiskestrategiene

Nygått laks, sjøørret og storørret som fortsatt har appetitt lar seg stimulere til hugg, dersom de ser en blankaktig bytteimitasjon som piler unna. Fisken vil i slike tilfeller forfølge byttet bakfra og angripe på en sikker og effektiv måte. Slukfiskere, som har direkte kontakt med slukens motstand gjennom vannmassene, vil merke dette ved at innsveivingen blir tung. Noen sammenligner slike hugg med å sveive sluken inn i en mosedott. Fluefiskere har ikke den samme direkte følelsen med flua, men opplever slike tunge, trege og nesten umerkelige hugg. Særlig utpreget er denne følelsen under gjeddefiske med sluk eller wobbler. Når gjedda innhenter agnet i fart vil fiskeren kjenne dette som en kortvarig "slakke", hvor kontakten med agnet opphører et kort øyeblikk.
Denne forfølgelsestaktikken som fisken utviser under appetittmotiverte hogg tidlig i sesongen er en viktig del av jaktatferden. Under avfisking av høler og stryk bør man derfor plassere kastene ut til fiskens standplasser og deretter føre agnet vekk fra standplassene i form av trekking eller mending. På denne måten simulerer du en nervøs og unnvikende byttefisk, noe som setter i gang en forfølgelse og hugg bakfra.

Frekk presentasjon

Utover seinsommeren har fisken som har stått lenge i elva mistet appetitten og blitt aggressive. Slike fisker står gjerne i ro dersom de ikke provoseres. Et presist kast på standplassene vil kun i liten grad lokke disse fiskene til hugg. For å opptre provoserende bør du derfor konsekvent kaste forbi standplassene, slik at første del av inntrekkingen medfører at agnet nærmer seg den aggressive fisken. Denne fiskemetoden, som bør kombineres med sterke farger, gjør at fisken oppdager flua eller sluken som kommer inn mot reviret på en frekk og freidig måte. Dette setter i gang en aggressiv motreaksjon i form av et angrep. Det spesielle i denne situasjonen er at fisken angriper fra motsatt vei sammenlignet med appetittmotiverte hugg. Når flere kilo med aggressiv fisk møter flua eller sluken i et kraftig hugg merkes det i stanga! Huggene blir brå og brutale, ofte direkte etterfulgt av et utras fordi fisken ikke trenger å snu seg.

_{Artikkelforfatterne utga i fjor boka "Derfor biter fisken - om bitevillighet og fiskesuksess" (Tun Forlag). Ønsker du å gå ytterligere i dyden på bitevillighetsteorien, finner du her også kapitler om hva som trigger fjellørret, harr, gjedde og lake.}