Fin vri om hjortejakt

Er det noe jeg ikke har fått med meg? Tanken slo meg med ”Hjortejegerne -10 jegere - 10 metoder” i hende. Så vidt meg bekjent kan hjortejakta med litt velvilje i beste fall inndeles i fem-seks ulike grener. Kapittel som ”Slakting og kjøttbehandling”, for øvrig med Johan Trygve Solheim ved Norsk Hjortesenter som intervjuobjekt, kan vel strengt tatt ikke karakteriseres som metode. Ei heller ”Feminin hjortejakt” og ”Hjortejakt på Østlandet”, men at forfatter (og forlag) strekker metodebegrepet tilgir vi gjerne. De vestnorske vinder som feier over østnorske skoger, i form av mer hjort, og jegeren Peter C. A. Köllers synspunkt og erfaringer i så henseende, er i høyeste grad leseverdig. Det samme gjelder kapitlet hvor Sveio-jenta Helga Mari Tessem, tidligere behørig portrettert her i bladet, forteller om hvordan hun har kommet dit hun er i dag; i en jaktverden som fortsatt er en mannsbastion.

I boka møter du også Kurt Oddekalv, Rambo-kledd som vandrende grantre, smygende inn på brølende hjort. Og er du skeptisk til om eksempelvis elghund har noe i hjortelia å gjøre; les Ronny Jarle Lentföhrs erfaringer. Hunden er fortsatt den beste jegeren – også i hjorteskogen!

Inngangen til de ulike kapitlene er litt original, i positiv forstand, og layouten i boka sitter som ei kule. Det skyldes utvilsomt at bildene jevnt over er bra, og ikke minst varierte. Skriftstørrelsen er imidlertid i minste laget for mine øyne.

Dette er den tredje boka om hjortejakta i Norge i løpet av få år. Egill J. Danielsen kommer godt fra sin forfatterdebut. Valg av ”jaktlag”, og reportasjene, sammen med fakta, er et godt stykke arbeid for å øke kunnskapen hos en stadig økende hjortejegerbestand.