Ulvetelefonen – bedre enn ingenting?

Ulvetelefonen ble igangsatt i Sverige i 2000 og i Norge året etter, finansiert av myndighetene i begge land, med peilinger utover det som foretas av forskere, slik at man ble sikret peilinger under jakta.
Man bruker et såkalt ulvetelefonkart der reviret er oppdelt i 10x10 km ruter. Personal leser inn kartreferanser for ruten ulvene siste befant seg i på ulvetelefonen, med tid og dato, og evt. kjønn/status av det aktuelle ulveindivid som er peilet. Meningen er at man skal kunne unngå å slippe hunder i områder der ulvene befinner seg.

Svakheter
Tiltaket har en del svakheter. Vi vet at ulver beveger seg i snitt ca. to mil per døgn. De kan derfor befinne seg utenfor den rapporterte milruta bare noen timer seinere. I tillegg er ofte kun en eller to ulver radiomerket i større familiegrupper, som ofte deler seg utover høsten. Det resulterer i at det kan være ulv i andre "ruter" enn den som er radiomerket. Videre kan sendere slutte å fungere eller faller av, dekning av GSM-master er utilstrekkelig i enkelte områder, radioulver dør, ulv må peiles manuelt og er vanskelig å finne, og/eller at man mangler frivillige som kan bistå i peilingene.

Sendedager
Etter hvert ble de vanlige VHF-senderne, som var peilbare hele tiden, byttet ut med mer avansert teknologi. De nye senderne programmeres slik at de sender VHF-signaler kun i korte perioder, for å spare batterier og for å forhindre at krypskytere kan peile seg inn på dyrene. De fleste sendere er nå utstyrt med GPS-enheter som lagrer posisjoner som kan lastes ned, enten i felt med en spesiell mottaker, eller via GSM-nettet.
GPS-GSM teknologi har gjort det mulig å få inn data direkte på PC-en. I forhold til "Ulvetelefonen", vil peilefrekvensen være avhengig av hvilken type sender en ulv er utstyrt med. Nyere VHF-sendere blir tidsinnstilt når man kan peile disse. Det betyr at man kun kan peile på sendedager. Her har SKANDULV forsøkte å imøtekomme "Ulvetelefonen" ved å la senderne sende oftere enn det som trengs til forskningsformål. Men de kan ikke sende hver dag, da dette vil tære på batteriets levetid.

E-post fra ulven
Den nye GPS-GSM teknologien er lovende, men har sine begrensninger. Senderne er programmert litt forskjellig fra modell til modell, men lagrer koordinater og sender e-postmeldinger med koordinatserier som er lagret. For "Ulvetelefonen" vil den siste meldingen i serien, som ofte ble tatt omtrent samtidig som melding ble sendt, være av interesse. Generelt mottar man slike e-poster under ideelle forhold omtrent hvert døgn, men vi har sett at ulver kan oppholde seg i deler av reviret der det er dårlig mobilnettdekning slik at det kan gå flere dager, og til og med uker, mellom e-postene fra ulvene. Men under ideelle forhold kan man så å si få inn lokalisering hvert døgn eller annenhvert døgn.

Begrenset verdi
Nyere beregninger fra det svenske Viltskadecenter viser at man ikke har kunnet påvise noen effekt av "Ulvetelefonen" på antall hunder som har vært angrepet av ulver. Årsaken er sammensatt. For å si det litt brutalt, posisjonene er mest relevante når de er helt ferske, og der det er kun 1-2 ulver i et revir. Jo lengre tid, og flere ulver, desto mindre verdt er opplysningene som leses inn på "Ulvetelefonen".
Likevel; hvis man ringer "Ulvetelefonen" og får beskjed at i dag er ulvene i den ruten eller en tilgrensende rute, bør du i alle fall ikke slippe hunden der! Vi har dessverre sett tilfeller, med stor presseoppslag, der jegere har sluppet hunder etter de hadde hørt på "Ulvetelefonen" at ulvene befant seg i en tilgrensende rute, for å så kort tid etter miste hunden til de samme ulvene. I større revir, tidlig på sesongen, når flokker med årsvalper forflytter seg mindre, kan man likevel ha nytte av tiltaket, som erfaringer i Sverige viser.

Bedre data
En undersøkelse for noen år siden viste at jegerne generelt mente at man bør ha "Ulvetelefon" der dette lot seg gjøre, til tross for at begrensningene var nokså velkjente. Det har vært ansett som et konfliktdempende tiltak av jegere, spesielt i Sverige. Spørsmålet er om man skal fortsette med tiltaket. Her kan anføres at det er først nå vi ser mulighetene til å få inn bedre data, oftere og billigere enn tidligere år, i den grad man skal fortsette med merking av ulver i forsknings- eller forvaltningsøyemed. Men det vil uansett være vanskelig å få inn oppdateringer noe særlig oftere enn 1-2 døgns mellomrom, pga. begrensninger i teknikken. Jo oftere man får posisjoner, desto fortere tappes batteriet, med resultatet at peileperioden blir forkortet. Bytting av sendere er dyrt, og derfor ønsker man å få mest ut av en sender når den først blir påsatt. Myndighetene og forskere kan også legge lokk på hvor ofte posisjonene skal gjengis av etiske grunner. Enkelte er også meget kritisk til "Ulvetelefonen" fordi den kan misbrukes til ulovlig felling av ulv. Men i løpet av de 7-8 årene systemet har vært i drift, er det ikke noe som tyder på at "Ulvetelefonen" har blitt misbrukt.

Selv om ulvetelefonen har sine klare begrensninger, er vårt inntrykk at mange jegere bruker den, til tross for at den ikke gir noen garanti for at jakthunder ikke blir tatt. Det vil alltid være fare forbundet med det å slippe en hund midt i et ulverevir.