Kampen for tilværelsen

Det var ganske varmt den dagen i Østre Litza, langt nord på Kolahalvøya. Svein hadde funnet et sted han kunne vade ut til nakken ut av den lange hølen. Det bare måtte stå stor ørret der tenkte han.

Mange kast senere satt den tredje småfisken, og Svein var i ferd med å gi opp.

_{Det var ikke akkurat dette jeg reiste til Kola for...}

Plutselig ble fisken tyngre og et lite øyeblikk tenkte han sikkert at NÅ satt den. Den virkelige kolaørreten han hadde ventet på. Det var før krokodillekjeften kom opp av vannet med nok en sardin i kjeften.

_{Hei, den er min! MIIIIIINNNN!!!}

Gjedda ville på ingen måte gi slipp på middagen uten kamp. Når den var nesten helt inne ved beina til Svein glapp holdet. Den lille ørreten fikk seg sin lengste flyvetur noensinne, og gjedda ség fornærmet ned i dypet igjen. Om den fikk tak i ørreten vet vi ikke, men etter en sånn innsats så ville det være fortjent.

Gjedde - en fordel?
I mange av vassdragene på Østlandet hvor gjedda har kommet til i nyere tid har ørreten gått betraktelig tilbake. Men i flere av de beste ørretvassdragene i Nord-Norge, i Rena, Glomma og flere andre av de østlige og nordlige vassdragene våre har gjedda og ørreten delt på plassen siden forrige istid.

Gjedda sørger for at ørreten ikke danner overbefolkede bestander og at kun de tøffeste ørretene overlever. I øvre Karasjokka fins det helt enorme mengder gjedde. Allikevel er det ikke gjedda som er Karasjokka-ørretens største problem. Det er oss. Og det er få andre steder i Norge man kan finne finere ørret enn der.

Så tenk litt på gjedda neste gang du står i elva og får konkurranse...

_{Nå mangler det bare sitronpepper og en kald burgunder... trodde han.}