Grov høstabbor

Det er høst. Vannet huser ørret og en liten bestand av storvokst abbor. Bunnen og marbakken utenfor fiskeplassen består av små og store steiner som har rast ut fra bergskrentene omkring. Det er godt med vann å gjemme seg i, og byttefisken er aldri langt unna. I tillegg er det enkelt for storabboren å forflytte seg opp og ned i vannlagene i forhold til lufttrykket.
Abboren sprer seg i et vann over store områder, avhengig av årstid, vær og byttefiskens oppholdssted. Men skrenter over fast bunn er ofte førstevalget. Spesielt steder der bratte skrentsider stuper ned er hyperaktuelle. Her er det sannsynlig at store trevaser og kvistkjerr har samlet seg. Dette er magneter for abboren. Marbakken - overgangen mellom grunt og dypt vann - bør også avfiskes. Her patruljerer abboren og gjør raske angrep inn på grunnene. Stor abbor jager både høyt og lavt, men til vanlig oppholder den seg sjelden under sprangsjiktet, som skiller varmt overflatevann fra det kaldere dypet.

Aktuelle fiskeplasser

Utenfor odder og nes, der byttefisken har sine trekkruter, er aktuelle fiskeplasser. I viker og sund, der byttefisken har reduserte rømningsveier, vil også abboren patruljere. Her kan grov abbor presse stimer av byttefisk opp i overflaten og helt inn mot land. Steder med ekstremt varierte bunnforhold er også forlokkende for stor abbor, der topper, større grunnplatåer og bratte skrenter bør avfiskes nøye.
Har du tilgang til båt, er dorging med redskap i forskjellige vannlag en fin måte å finne rovfisken på. I mindre vann lærer du raskt hvor abboren oppholder seg, og du trenger ikke å lete mye etter den, slik du ofte må gjøre i større innsjøer. Her holder byttefisken til under vannliljer og omkring røtter og nedfalne trær på bunnen. Et godt utgangspunkt er å starte fisket utenfor vegetasjonsbeltet på 2-5 meters dyp.
Også mange større elver har bestander av stor abbor. Ikke bruk tid på å fiske over det hurtigstrømmende vannet. Abboren foretrekker å ligge i bakhold inne mellom siv og under vannliljer og røtter i bakevjene. For øvrig, når det blåser og er lettskyet, bør du oppsøke områder der vind og bølger presser insekter og småfisk inn mot land. Fine fiskeplasser finner du blant annet ved nes og odder der bølgene brytes og hvor føden samles på lesiden.

Duppen forsvinner

Jeg kaster ut en fritt glidende dupp og en solid markagnet krok og lar marken sakte dale ned gjennom vannlagene, sveiver så sakte slik at marken løftes opp, og rett før marken er oppe ved duppen får den dale ned mot bunnen igjen. Slik avfiskes kastet gjennom vannlagene.
Etter et kast ut mot venstre når ikke marken særlig dypt før det brått blir bevegelse i duppen. To raske nøkk før duppen kontant forsvinner. Tilslaget settes og en stor fisk er kroket. Fisken går tungt, drar jevnt og nekter å være med oppover i vannet. Etter hvert pumpes fisken opp mot overflaten og en grom abbor går nå rett under vannflaten, kun tre, fire meter fra bergknausen.
Her jeg står kan jeg i kampens hete registrere at flere andre grove abborer er i hektisk aktivitet rundt den, liksom oppspilt over at kameraten er så utagerende tilsynelatende uten noen spesiell grunn. Og stor abbor jakter i likhet med mindre artsfrender ofte mange sammen, eller i hvert fall i samme område av vannet for å klare seg i konkurransen med større rovfisk, for eksempel gjedde. Det er ofte den første abboren som er vanskeligst å overliste, men når den er kroket, er det smart å gi seg litt tid, slik at den kjempende fisken kan lokke likesinnede jaktkamerater til åstedet. Deretter vil hoggene som regel komme tett, og fangstene kan bli gode. Det gjelder bare å være rask for å holde stimen i aktivitet.

Agnmeite etter storabbor, tøft fiske som kan gi gode fangster.

Kilosgrensa brutt

Håven går snart i vannet, og en nydelig grønnstripet abbor med snøhvit buk og ferskenfargete brystfinner landes. Vekta tas fram og med et bredt smil kan jeg konstatere at den magiske kilosgrensa brytes med et par hundre gram.
En titt ned i vannet viser at stimen fremdeles svirrer rundt der nede, kun få meter fra land. Snart ligger nummer to i håven, den passerer kilosgrensa med 20 gram. Aktiviteten i vannet holder seg, og midt blant disse gromme abborene svinser sjefen sjøl. Den kan ikke være mye unna den høyst sjeldne tokilosgrensa.
Samme strategi og metode prøves, men det blir et bomkast. Jeg skifter taktikk og fester en jigg i seneenden. Jiggen tar vannflaten og synker sakte ned i vannet før en pirrende innsveivning starter. Jeg nistirrer på sena og etter noen lange sekunder kjenner jeg en fisk liksom suge til seg gummiagnet. En sulten gjest til lunsj, og nå har sjefen sjøl latt seg friste.

Etterpåklokskap

Skal jeg endelig klare å bryte tokilosgrensa? Sena skal tåle 2,8 kilo, og jeg angrer på at jeg ikke knøt ny krokknute etter forrige fisk, og den vonde følelsen får rett. Idet monsterfisken bryter vannflaten og virker overgitt håven, gjør den en siste, vannvittig utrusning, og det er det som skal til. Skuffet må jeg konstatere at sjefen kom seg unna, og med seg tok den gjengmedlemmene og stakk til tryggere farvann.

Gjør deg kjent

Det å gå fra et sikkert fiske etter tusenbrødre til et mer usikkert fiske etter storabboren, gjør at det på forhånd er fornuftig å bli bedre kjent med din motstander.
Jo bedre du kjenner din motstander, jo lettere er det å fange den. Abborens største forskjell i forhold til lakse- og karpefisker, er at den har en lukket svømmeblære. Svømmeblæra sørger for at fisken ikke synker til bunns.
Lakse- og karpefisker har en åpen forbindelse mellom svømmeblæra og svelget, mens abboren og dens slektinger i piggfinnefamilien er overgitt en lukket svømmeblære. Denne forskjellen utgjør også forskjell i levevis og bittider, verdifull informasjon for abborfiskeren. For det første gjør en lukket svømmeblære det vanskelig å foreta raske forflytninger mellom ulike dybder. Et eksempel kan være at abbor som raskt trekkes opp fra dypt vann kan ha øynene stående ut av hodet. Forklaringen er at når det utvendige trykket synker, vil lufta i svømmeblæra utvide seg og presse på indre organer.

De store abborene bør settes ut igjen. De holder bestandene oppe

Sjekk barometeret

Noe lignende skjer i mindre skala ved lavtrykk. Når lufttrykket faller, utvider abborens svømmeblære seg. Abboren kan delvis kompensere dette ved å svømme dypere, men ettersom ikke alle sjøer eller vann er dype, får den en reaksjon som best kan betegnes som dykkersyke, og den mister appetitten en dag eller to. Dette forklarer at abboren til tider kan virke som den har forsvunnet fra vannet.
Et godt utgangspunkt er derfor å sjekke et barometer før man skal på fisketur. Et stigende lufttrykk, gjør abboren hoggvillig, mens et barometer med fallende tendens indikerer at det er andre arter man kanskje bør satse på.
Et langvarig lavt lufttrykk vil imidlertid ikke gjøre abboren "syk" over lengre tid. Abboren har muligheter til å utligne trykket i svømmeblæra om lavtrykket skulle vare. Over svømmeblæra sitter et organ med mange små blodårer. Ved hjelp av dette kan abboren oppta og avgi luft fra blodet, slik at den over tid kan kvitte seg med overskuddsluft gjennom gjellene. På den måten vil den over tid utligne det dominerende lufttrykket, og abboren kan igjen leve en tilnærmet normal tilværelse.

I bittet

Abboren tåler varmt vann godt, og kan derfor være i bittet når andre arter står ved bunnen og sturer. Når det trekker opp til tordenvær, er fisket gjerne godt, og ofte jager abboren i overflaten. Men så snart tordenværet er over og lufttrykket faller, forsvinner abborbittet. Godt abborvær er stabile lav- eller høytrykksperioder.
Det beste abborfisket har man som regel under stigende trykk og under høytrykk. Abboren kan også ha helt utpregede hoggperioder, spesielt i større vann med bestander av små byttefisk. Timene omkring soloppgang og solnedgang er generelt en god fisketid. Så også for abborfiske, og det kan være lurt å fiske høyt i vannet ettersom abboren gjerne er på matjakt inn mot grunnere vann.

_{En spinner stimulerer abborens hørsel, og kan være et effektivt våpen.}

Fisketaktikk

Storabboren har en annen diett enn mindre artsfrender. Den er fiskespiser. Dermed er ulike imitasjoner av byttefisk et aktuelt valg. Her kan både sluker, wobblere, spinnere og ulike typer jigger benyttes. Abboren har skapt syn, så prøv å bruke farger og mønster som kan matche de naturlige byttefiskene. I vann med mye mort eller laue vil sølv ofte fungere godt. Er det mest ørekyte som står på abborens meny, er kobber kanskje den rette fargen. Abboren er også kannibal og gaper gjerne over en imitasjon av en mindre artsfrende. Storabboren tar også gjerne redskap med mer grelle farger, der kombinasjoner i gult, grønt og rødt har gitt gode resultater. Den klassiske torskesluken "Slukhals" har ved variert fiske langs bunnen ved flere anledninger gitt storabbor da alt annet har virket nytteløst.

Mest effektivt

Den kanskje mest effektive metoden for både å lokke og friste stor abbor, er å meite med agnfisk. (Husk det er ulovlig å fiske med levende agnfisk i Norge.) Dette er så nær originaldietten til storabboren som det er mulig å komme. På grunn av lukta reduseres mistenksomheten, og abboren blir lettere å lure. Laue, ørekyte og små mort kan være eksempler på god agnfisk, og lokker storabboren opp fra dypet.

Slik gjør du det

Punkter agnfiskens svømmeblære og fest kroken i agnfiskens overleppe og/eller like bak ryggfinna for best mulig presentasjon, og bruk et par små splitthagl eller kulebly øverst på krokfortommen som vekt for å frakte agnfisken ned til ønsket dybde. Dybden som agnfisken presenteres på, bør variere slik at vannlagene avfiskes til du finner den vanndybden der abboren jager. La snella være frikoblet og gi abboren litt tid før du gjør tilslag. Det kan være en fordel å fiske en død agnfisk med en dupp ettersom denne vil bli påvirket av bevegelser i vannoverflaten, som videreføres ned til agnfisken og får den til å virke mer levende.
Storabboren sier heller ikke nei til mark, der noe av hemmeligheten er å lade kroken med en skikkelig marktugge. Bruk flere små mark slik at det blir mange ender som spreller og lager liv, og fisk aktivt. Dette lokker og er innbydende, i tillegg til at stor fisk gjerne tar større agn. Men også her bør du prøve deg fram ut fra hvilket bitthumør fisken er i.
Også fluestanga og kan være effektiv ettersom flua kan fiskes saktere enn for eksempel sluk og spinner. Å dra inn en synkende og fargesprakende streamer, zonker eller en pløyende muddler rykkvis er verdt et forsøk. Inntrekkshastigheten bør variere, der nøkkelordene er lufttrykk, dybde og vanntemperatur. Flue og dupp kan også fungere utmerket. Med en synkende dupp får du kastelengde og kan plassere en fristende flue langt og dypt ute og sveive sakte inn. Ofte kommer hogget brått.
Når du så har funnet abboren, vil det være fornuftig å legge kastene i samme retning, og fiske agnet på samme dybde hver gang.
For å få til det kan du bruke tellemetoden. Når redskapen treffer vannflaten begynner du å telle 21, 22, 23, helt til snøret blir slakt og redskapen ligger på bunnen. For å fiske høyere i vannet, starter du innsveivingen når du er et eller to tall lavere enn det du talte da redskapen tok bunnen. På den måten vil du kunne fiske i bestemte dybder.

_{Et målrettet fiske vil, som dette bildet av artikkelforfatteren og fangsten hans tydelig viser, ofte gi resultater.}