Den unge mannen og hjorten

- Hør!
Ole Johnny Brekke (28) stopper i kanten av ei svær ekre på Frøysa i sunnmørsbygda Hellesylt. Klokka har passert halv seks på morgenkvisten og ei sur regnbyge driver oppover dalen.
Planen vår er å rekke eventuelle dyr før de trekker av bøen. Ennå vil det gå litt tid før mørket slipper taket.
Ole Johnny smiler. Det står en bukk og brøler noen hundre meter borte - på motsatt side av Bygdaelva.
På himmelen pakker ei mørk sky inn den nesten fulle månen, men klarværet er i anmarsj fra vest.
- Hører du? Kom igjen, hvisker vår mann.
Over skuldra til Brekke henger en 30.06 med et lyssterkt kikkertsikte, lyddemper og tofoting. Den ekstra vekta har liten praktisk betydning når du i hovedsak sikter inn på dyr på bøen.

Mest effektivt

Kvarteret seinere kryper vi i skjul bak ei moldskuffe ved elvekanten og gir oss til å vente på skytelyset.
Konturene av en voksen bukk kan så vidt skimtes, 70- 80 meter borte. Nå og da legger bukken hodet bakover og brøler. Fra et sted langt oppe i lia svarer en bukk langtrukkent, men bukken "vår" rusler av bøen før lyset finner veien inn den trange dalen.
Dermed må vi konstatere at bukken trakk det lengste strået denne oktobermorgenen.
Det er ikke til å underslå at noen hjortejegere har lite til overs for bøjakta og mener den har mer preg av slakt enn jakt, og er lite utfordrende.
Brekke har et pragmatisk syn på jaktformen.
- Hjort på bøen er langt roligere enn ved eksempelvis drivjakt, noe som gjør det enklere å plukke ut riktig dyr. Hos oss har alle sluttet med den mannskapskrevende drivjakta, fordi bøjakta ganske enkelt er mer effektiv. Jeg jakter helst på morgenkvisten i lyset fra månen, selv om jeg også har forsøkt lokkejakt i skogen om ettermiddagen.

- Den ekstra vekta av tofot og lyddemper betyr ingenting, siden jeg jakter mest på bøen, smiler Ole Johnny Brekke.

Lett skydekke

Vi skifter beite til Sætra, øverst i Frøysadalen. Kanskje lar det seg gjøre å lokalisere dyr på vei mot dagleie? Men nei. Vi gir opp etter en times kikkertpostering.
En gang falt tre hjorter på rappen - to koller og en spissbukk - ved posteringsjakt her oppe. Dyra ble felt langt oppi fjellsiden og naboene måtte mobiliseres for å dra dyrene i hus.
Ole Johnny ler hjertelig.
- Jo da, jeg har lagt en og annen fjellhjort i lyngen siden den gang, men de langt fleste dyrene felles på bøen.
Under måneskinnsjakt på bøen ønsker han seg helst et lett skydekke som sprekker av og til. Da blir hjorten mindre vàr.
Av de 13 grunneierne i Frøysa er seks- sju aktive i jaktlaget, og de disponerer en kvote på 19 dyr.
I fjor felte Ole Johnny Brekke fem dyr: Tre bukker og kolle med kalv. Den største bukken veide 130 kilo og var en fin 11 takker.

Tilfeldig

- Jeg er egentlig ingen troféjeger. At jeg har skutt to storbukker i år er tilfeldig, bedyrer Ole Johnny Brekke. Han foretrekker jakt på bøen framfor drivjakt i skogen.

- Jeg driver egentlig ikke med troféjakt. Vi følger bestandsplaner og tar ut de dyrene vi har fått tildelt. At jeg har skutt to storbukker i år er tilfeldig. Og ungdyra har egentlig best kjøtt, blunker han.
Brekke var på hjortejakt første gang som 16- åring. Tre år seinere skjøt han sin første hjort. Fra da av har hjortejakt vært lidenskap.
- Men hva med jaktende sambygdinger på samme alder?
- Jentene flytter ut. Enkelte av gutta som blir igjen i bygda i aldersgruppa 20- 30 år gir seg jakta i vold. Men ikke mange.
Ole Johnny viser oss geviret av 11 taggeren han skjøt noen uker tidligere. Da lå han på en skogsvei mens sju bukker buret rundt ham.
- Klokka var halv sju på morgenen. Bukken gikk mot skogen først etter at det var blitt lyst. Jeg torde ikke å bure tilbake, i frykt for å skremme bukken. Kula ble sluppet på 70- 80 meters hold. Nei, jeg kan ikke tenke meg en mer givende og spennende hobby enn hjortejakt.
Ole Johnny Brekke ler.
 - Det måtte i så fall være dykking...