Hunden i et adferdsperspektiv IV: Direkte lederskap – eller straff?

Mange vil nok sidestille direkte lederskap med straff. Jeg mener det er viktig å skille de to begrepene. Det er imidlertid lett å bli misforstått og bli beskyldt for å håndtere temaet på en lettvinn måte. Derfor har jeg valgt å ta utgangspunkt i en artikkel skrevet av Helge Asbjørnsen ved Fjellanger hundeskole i Bergen. Artikkelen har tittelen: Bruk av straff - en nødvendighet eller et misbrukt tiltak. En forutsetning for å få utbytte av det jeg her skriver, er at du først tar deg tid til å lese Asbjørnsens artikkel.

Artikkelen finner du her.

Asbjørnsen tar opp temaet straff på en teoretisk presis måte. De fleste av oss trenger virkelig å sette seg inn i dette av respekt for våre hunder. Artikkelen speiler dog en; dette-er-det-eneste-rette-holdning, hvor konklusjonen er at man overhodet ikke behøver straff i arbeidet med hunder. Er dette riktig? Er det bare dårlig kommunikasjon som gjør at det hersker store forskjeller i oppfatningen av begrepet straff og nødvendigheten av bruken?

Når hunden blir leder

Helge Asbjørnsen skriver: "Men hva med lederskap, må man ikke ta litt i for å vise hvem som er leder? Hvor mange har fått dette spørsmålet? Det ser ut til å være en vanlig oppfatning at en leder styrer med jernhånd i dyreflokker. Lederen er ikke hard og autoritær, heller motsatt. Han (eller hun) opptrer selvsikkert og ignorerer heller uønsket atferd. Selvsagt må det være slik, for aggressiv atferd ute i naturen vil føre til selvutslettelse".
Asbjørnsens svakhet er at han skjærer alt og alle over en kam. Det er ikke tatt høyde for de krav som ofte settes til en jakthund. Man kan nemlig vanskelig være uenig i det han skriver, men det han (og mange andre) ikke tar med, er det som skjer nå hunden inntar lederrollen i flokken. Ingen er født leder, det er alltid en prosess. Når en flokkleder inntar lederrollen, skjer det sjelden uten kamp. En flokkleder må derfor avstemme respektforholdet mellom seg selv og flokken, og her legges det ingenting imellom. Resultatet er alltid det samme; én ulv er igjen, utfordreren er død eller fordrevet. Den prosessen kan virke brutal. Og de færreste som arbeider med atferd vil snakke om dette når de skal fortelle om lederen og hans rolle i flokken. For det er først når lederen er etablert som leder at han kan innta rollen som den stødige, rolige, konfliktdempende karen - den som kan ignorere andre som vil yppe seg litt. Han har fått en naturlig autoritet, og den bruker han aktivt i fredsskapende arbeid innad i flokken. Det er ingen tvil om at det kan være vanskelige for oss å innta den samme posisjonen på et tidlig tidspunkt i hundens liv, slik at vi slipper å ta harde midler i bruk når hunden blir voksen. Så hva gjør vi?

Lær av valpemor

Som en liten del av det helhetlige perspektivet på hund og atferd benytter jeg det jeg velger å kalle direkte lederskap. Æsj, kall nå dette for straff, da, sier du. En spade er jo tross alt akkurat det. Men her er det etter mitt syn en nyanse. Én ting er å benytte straff som en del av det daglige samværet med hunden, noe helt annet er det å benytte direkte lederskap som en teknikk for å avstemme respektforholdet mellom deg og hunden.
Anders Hallgren (legendarisk svensk forfatter og psykolog med hunder som spesialfelt) holdt en gang et foredrag hvor straff var tema. Han påpekte da at man nesten aldri ser at en valpetispe straffe sine valper. Ergo: Straff gir ikke læring. Riktig, men dette handler (etter mitt syn) ikke om straff, dette gjør valpetispen for å avstemme respektforholdet mellom seg og valpene. Jeg har brukt mange hundre timer på å studere valpetisper. Det som alltid slår meg, er hvor effektivt hun avstemmer respektforholdet mellom seg og valpene, for deretter alltid å ha full kontroll og en harmonisk valpeflokk. Et eksempel: Vi har store utearealer hos oss. Her kan valpekull gå fritt sammen med mor fram til de er 8-10 uker. Er valpekullene store, setter vi ut flere matfat. Ofte er valpene ferdig før tispa, og det hender rett som det er at en valp strener bort til mors matfat. Om mor er sulten, løfter hun på leppa i god tid før valpen når matfatet. Respekteres ikke dette får valpen et kjapt glefs. Ikke sjelden har jeg tatt beina fatt for å se hvem som tar livet av hvem når hylingen fra valpen har nådd meg. Det er som regel lite å bekymre seg for. Valpen er rett nok både skjelven og lei, men han respekterer garantert mors advarsel en annen gang. Jeg har aldri sett at hunder har tatt skade av dette på noe vis. Hvorfor skulle de det?
Det er en fryd å se en flink tispe oppdra sine valper og strukturere samholdet i flokken. Hvor ofte skjer det at mor korrigerer en uønsket atferd hos en valp? Som beskrevet av de fleste; meget sjelden. Kanskje bare én gang så lenge tispa har valpene. Og dette er poenget: Direkte lederskap som her beskrevet oppfatter jeg ikke som straff. Jeg oppfatter dette som en naturlig del av hunder og ulvers liv. Det er en oppdragelse som er helt avgjørende for at en flokk skal overleve. Et annet viktig argument er at straff, slik Asbjørnsen forutsetter benyttet, kan gi varige skader. Direkte lederskap benyttet slik jeg ønsker, gjør garantert ikke det. Vil du ha en lydig jakthund uten å ty til gjentatte runder med straff, må direkte lederskap benyttes som en teknikk for å avstemme respektforholdet. Deretter fordres det mengdetrening på få, men viktige momenter, som f.eks. sitt og innkalling.
For å være siker på at du unngår de skadevirkningen som straff kan gi, er det knyttet en del forutsetninger til bruken av direkte lederskap.

Riktig tidspunkt

Når kan jeg bruke direkte lederskap? Allerede når valpen er liten legger jeg den på ryggen i fanget for å klippe klør, se på tenner, rense ører og inspisere den. Allerede her kan du begynne arbeidet med å avstemme respektforholdet til valpen på en human måte. Valper som ugjerne underkaster seg vil gi deg resolutt og kraftig motstand når den blir lagt på ryggen. Klarer du ikke å få denne valpen til å ligge rolig på ryggen i ditt lune fang, har du allerede tapt kampen om hvem som skal bestemme.
Møter jeg motstand, sier jeg rolig "nei" og holder fastere. I samme sekund som valpen slakker av motstanden, slakker jeg umiddelbart grepet. Deretter fortsetter jeg rolig undersøkelsen. Tas kampen opp igjen, skjer nøyaktig det samme. Med en gang valpen slapper av, strykes den rolig, og jeg snakker beroligende til den. Valpen forstår raskt at det lureste er å underkaste seg meg og behandlingen, og jeg avslutter alltid med kos og litt myk massasje. I starten gjør jeg dette flere ganger i uken. Denne enkle sjekken med påfølgende avslappende behandling gjør at hunden enkelt lar seg håndtere når den blir eldre. Mitt fang skal være et trygt og rolig sted for god behandling, samtidig tar jeg der styring og kontroll for første gang.

Presisjon

Har du ofte lurt på hva som skiller gode og dårlige hundeførere? Svaret er PRESISJON. I alt de foretar seg. Du må være nøye med detaljer og huske følgende: Hunder lærer ved assosiasjon. Ved bruk av direkte lederskap har du 0-3 sekunder til rådighet dersom hunden skal koble din korrigering til det den gjør galt (0-8 sekunder ved belønning). Dette gjør du enklest hjemme, ikke ute i fjellet. Ute kommer du altfor seint inn i situasjonen. Dessuten skal du på dette tidspunktet kunne stoppe hunden med en sitt-kommando.
Jeg oppretter alltid en fast plass for hunden og trener den til å ligge der. Når jeg vet at hunden forstår hva det å ligge på plass betyr, kan jeg følge opp en slik kommando med å spionere på hunden. Om den bryter mitt påbud om å ligge på plassen sin, er jeg kjapp som en klapperslange og legger den kontant på plass i det sekundet den forlater plassen. Hunden har aldri problemer med å knytte min handling til situasjonen, og det er helt avgjørende. Jeg knytter kommandoen " ligg i ro" til denne handlingen. Da blir det neste spørsmålet: Hvor mye kan jeg ta i hunden?

Individbetinget

Feil behandling innebærer at hunden blir redd og at den ikke skjønner din reaksjon. Hvordan unngå det? La oss begynne med et eksempel: For noen år siden sto jeg ved kjøkkenet på hundemotellet og snakket med en veterinær som nylig hadde vaksinert et valpekull med labragolder. En av valpene begynte å herje med skolissen hans. Han bøyde seg ned og løftet valpen vekk samtidig som han sa "nei". Med det samme valpen hadde fått beina i bakken, satt den i skolissen på nytt. På ny sa veterinæren "nei" og fjernet valpen mer bestemt. Da valpen gikk på for tredje gang, sa han "nei", tok valpen i øret og vred til den klynket, før han satte den bestemt ned en halv meter unna. Etter å ha tenkt seg om i ett sekund, gikk valpen på for fjerde gang. Nå ble et bestemt "nei" etterfulgt av et solid grep om den lille skrotten slik at den hylte høyt. Denne gangen avfant valpen seg med at herjing med skolissen faktisk var forbudt. Den fant det nå klokest å betrakte skoen på avstand.
Etter en kort stund satte veterinæren seg ned og kalte til seg valpen. Den kom rett bort, og han tok den på fanget og klappet og strøk den mens snakket rolig. Han satte den så ned og smilte litt fårete mens han sa: "opprettholde tilliten, vet du". Det han i realiteten enkelt fant ut, var hvor mye som måtte til for at akkurat denne hunden respekterte et "nei", samtidig opprettholdt han tillitsforholdet til valpen.
Noen hunder ville hørt når den ble fjernet første gangen, andre den andre eller tredje. Poenget er at dersom du skal benytte direkte lederskap, må det gjøres individtilpasset og dette var en enkel måte å finne ut av dette på. Her er teknikken en avgjørende faktor, det skal ikke innledes til en dragkamp mellom deg og hunden hvor du gjentatte ganger gir en beskjed uten at hunden respekterer deg. Det skal presiseres at disse blandingsvalpene var usedvanlig tøffe, helt i ytterkanten av det som er normalt. Likevel; klarer man ikke å kontrollere en valp kan man bare glemme å få det til når hunden blir voksen.

Rolleavklaring

Direkte lederskap skal altså utføres som en teknikk for å avstemme respektforholdet mellom deg og hunden. Må du benytte direkte lederskap gjentatte ganger utføres dette feil, og jeg anbefaler at du slutter tvert. Hele poenget med det direkte lederskapet er at vi får en rolleavklaring mellom deg og hunden. Det er du som skal bestemme, og dette må avklares med hunden. Etter at jeg har benyttet direkte lederskap, f eks når den har fått beskjed om å ligge i ro og ikke gjør det, følger jeg alltid opp med å stryke hunden rolig når den har innordnet seg og ligger rolig. Dette skal dog ikke være startsignalet til at hunden kan forlate plassen sin eller bli urolig. Når respektforholdet er avklart har du en mye enklere vei å gå når du skal trene på sitt, sitt i fart, sitt ved provokasjoner, innkalling, apporttrening mv. Som alltid når jeg snakker om direkte lederskap, lager jeg et bilde av hvor mye direkte lederskap utgjør av et helhetlig hundehold. Tenk deg at du har et tau som er 1 meter langt, dvs. 1000 millimeter. Det direkte lederskapet utgjør 1 mm av dette tauet. De andre 999 mm utgjør resten av faktorene som regulerer forholdet mellom deg og hunden. Samtidig ser vi at uten denne ene millimeteren, har vi bare to løse ender og ingen helhet. Dette illustrerer hvor liten del det direkte lederskapet skal utgjøre av hundeholdet, men samtidig hvor viktig dette er for å binde det hele sammen. Det å trene skal være positivt, og hunder med et uavklart rolleforhold byr hele tiden på problemer for hundefører. Dermed blir det veldig mye negativt knyttet til treningen. Jeg våger den påstand at det neppe finnes noe mer krevende enn å trene fram en stående fuglehund som er komplett lydig på jakt og prøver, og som samtidig beholder evnen og viljen til å reise friskt alle sine dager. De fleste andre som har brukshunder kan trene disse etter belønningsprinsippet, og man har funnet gode maler for å trene minehunder, narkohunder, tjenestehunder etc. Vi er altså nødt til å lage et fundament å bygge treningen på, og da er det å avstemme respektforholdet første bud - en liten brikke i det store puslespillet.

Vær konsekvent

Det en hund får lov til skal den alltid få lov til. Og motsatt. Dette er den fremste forutsetningen for å skape en trygg hund. Den skal alltid vite hvor den har deg. Behandler du en hund inkonsekvent og passe brutalt er den ødelagt i løpet av kort tid.
Husk også at en hund alltid skal være riktig aktivert før du benytter direkte lederskap (jf. artikkel 2 om stress).
Til slutt: Målsettingen for alle som arbeider profesjonelt med hunder, er ønsket om en rolig, harmonisk, lykkelig og lydig hund. Hensikten med å benytte direkte lederskap skal utelukkende være å avstemme respektforholdet mellom deg og hunden. Det skal ikke være del av daglige øvelser og daglig trening. For å få til dette er det mange faktorer som må flettes i hverandre, og i neste nummer setter jeg sammen alt som har vært skrevet tidligere i Det helhetlige perspektivet på hund og atferd.