Femunden med kano og fiskestang

Storvika, rett nord for Haugen gård blir vår inngangsport til nasjonalparken. Etter montering av vår sammenleggbare kano følger vi fiskerstien opp til Røvoltjønnan (773-775 moh), vår første stopp for turen. Med kano og fullastet sekk på ryggen tar turen en drøy time.
Straks furuskogen må gi opp og bjørka tar over, er vi inne på det flate platået hvor Røvoltjønnan ligger. I sør ser vi Stor-Svuku (1416 moh), områdets høyeste fjell og mot sørøst Kratlvola (1078 moh), fjellet med all blokkmarka.

Storrøye i Røvoltjønnan

Turkamerat Erland Bjerke, Årnes, kjenner denne delen av nasjonalparken godt. I en mannsalder har han vandret her inne, både med og uten kano. Erland vet hva han snakker om når det gjelder størrelsen på fisken i Røvoltjønnan. Best husker han nok røya på 2,2 kg, tatt med en fluorrød spinner under driftfiske fra kano.
Et surt vinddrag fra nordvest kjøler ned forventningene for kveldens fiske. At Stor-svuku har tåkehatten på, er heller ikke noe godt tegn, ifølge Erland.
Vinden er for sterk for å driftfiske fra kanoen, så vi holder oss på land.
Tross gjentatte bytter av sluk og spinnere, uansett hvor i vannlaget og hvordan vi presenterer varene vi frembyr, virker alt livløst.
Uregelmessig innsveiving
Neste dag er været det samme. Etter to timer intensivt fiske er troen nede på null.

Røvoltjønnan kan virkelig by på fin ørret og røye. Erland Bjerke, fra Årnes med ørret på ca 1,3 kg.

Mens vi strekker oss i lyngen og inntar kaffe og mat, snur tilstanden som ved et trylleslag, vi føler et drag av sommer.
Døgnfluene forteller også om at noe er i endring. De små fluene svermer i mørke skyer i det varme draget fra sørvest.
Erland vil prøve et annet av Røvoltjønnan. Vannet er langgrunt, med mye stor stein og blokk. Ved første øyesyn er det lett å tro at det må være fisketomt, men min fiskekompis vet noe annet!
Jeg monterer en kompakt og blank skjesluk med rødt på. Taktikken med å gi sluken en rufsete og uregelmessig gange i vannet skal nok en gang slå til. På andre kastet hugger det hardt. Ørreten er sølvblank, i meget godt hold og den er rød i kjøttet.
En time senere prøver jeg en annen fiskeplass. Ørreten som nå tar, blir sommerens fisk for meg. Vi anslår den til å veie 1,3 kg.
Erland har en regel for fiske her inne: Aldri å ta mer fisk enn hva en klarer å spise. Fang- og slipp er heller ikke aktuelt. Vi avbryter fisket for å lage middag av fangsten og planlegge neste etappe av turen.

Slitsomme gleder

I rød kveldssol bryter vi leir. Neste mål blir nordenden av Øvre Roasten (720 moh) der Røa munner ut.
Padlingen over Røvoltjønnan, bæringen over til Abbortjønna (775 moh) og videre ned til Skogtjønna (764 moh), går veldig greit. Blokk- og steinmark finnes nesten ikke her, bare lyng og myrdrag.
Mer strevsom blir turen fra Skogtjønna via Vassviktjønna og ned til Øvre Roasten. Strekningen er i luftlinje en snau kilometer, men blokkmarka, furuskogen og kanoen krever sitt. På den annen side gir dette området mye tilbake. De store furutrærne er bare en opplevelse. Dagfinn Grønoset skrev da også dette om Femundsmarka: Her har aldri andre enn Vårherre prøvd seg på skogkultivering, og fiskeren med sans for å ferdes i et slikt rike, får mye i tillegg til fisken.
Gjør du denne turen og har med kano, kan rådet vi fikk være lurt å ta med seg: Følg nordsiden av bekken fra Skogtjønna, ikke fiskerstien på andre siden. Her er ikke så ulendt og mye blokkmark. Dessuten, glem ikke myggmiddel og mygghat!

Enorme morenerygger

Ved midnatt setter vi kanoen på Øvre Raosten og følger landet mot øst. Maken til landskap. Enorme morenerygger er kledd med et grått teppe lav og gamle, trolske krokfuruer. De store ansamlingene med steinblokker hulter til bulter, er også vanskelige å beskrive. Landskapet virker tidløst. Morgenlandet, kalte bergverksdikteren Johan Falkeberget Femundsmarka.
Vi hadde tenkt å ta inn på den åpne Roastbua, men her ligger det allerede fiskere.
En av dem har hatt hellet med seg, for i et tre henger restene etter en ørret på 1,5 kg.
Telemarkingene vi møter neste morgen kan fortelle at de kom inn via Røsanden. Herfra fulgte de turiststien til sørenden av Nedre Roasten og videre inn på den umerkete stien til Roastbua. Tidligere hadde de forsøkt samme rute med en tung glassfiberkano. Den turen skal de aldri gjøre om igjen. Alt for mye bæring!

Ikke livstegn

Neste dag vil Erland ha meg med til Grislehåen, ovenfor Roastbua.
Turen betyr mye bæring, men strekningen er ikke lang. Og her finnes noen riktig trivelige stryk å fiske i.
Midt i den smale Grislehåen kommer Grøtåa ut, et begrep blant mange som vandrer i denne delen av Femundsmarka. Der Røa kommer inn i håen, prøver vi fisken. Ikke et livstegn. Svein Vidar Lundgård og Trond Lunde fra Toten er på sin fjerde tur i Femundsmarka, deres første med kano.
Turen startet de ved å bære Ally-kanoen fra Røsanden og tre km inn til Vollhåen, et stykke ovenfor Starrhåen. Neste etappe gikk fra Vollhåen og til Nedre Roasten. Turen hadde så langt gått veldig greit.

Tidlig fiskespisere

Ved utløpet av Grislehåen monterer jeg to små splitthagl over markkroken. Ved å smygfiske langs den blanke vannstrømmen sikrer jeg to middagsfisker. De er ikke mye over minstemålet (30 cm) men har likevel småfisk i magen. Ørreten går tidlig over på fiskediett. Røavassdraget er derfor kjent for sine store ørreter!
Om kvelden prøver vi oset der Røa renner inn i Øvre Roasten. Flere riktig pene ørreter er oppe og slår, fisker sikkert opp mot kiloen. Men mange fisker tross, en lar seg lure.
Hva med en høsttur hit før fredningstiden den 15. september? Da bør gytefisken være på vei. På denne tiden er det også mindre folk her og Roastbua står fortsatt åpen. Høstfiskertips for neste sesong er hermed foreslått!